Stabijhoun

Rasens historie og utvikling

Stabijhoun (også kjent som Frisisk Pointer) er en aktiv allround rase som stammer fra det Friesiske skogområdet, øst og sydøst av Friesland nord i Nederland. Rasen har lenge vært kjent i disse traktene, men ble ikke kjent utenfor Friesland før på sekstitallet. Allerede på 1800-tallet rapporterte forskjellige tekster (f.eks. Joost Halbertsma, Waling Dijkstra og Nynke fan Hichtum) om «Bijke» som ble beskrevet som en «langhåret sort-hvit», inkludert «en barnevenn» og en «god jakthund». Navnet kommer fra dens allsidighet og er utledet av ordene ”sta mij bij” – stå meg bi, mens houn er det frisiske ordet for hund og uttales hoon. Rasen er plassert i gruppe 7, under seksjon 1.2 Continental Pointing Dogs, Spaniel type. Den er i slekt med Drentsche Patrijshound og Münsterländer.

Historisk sett har den blitt brukt til å jakte forskjellige typer småvilt som hare, rev og fugl, samt at den var kjent for å være en god muldvarp -og rottefanger. På grunn av sin allsidighet var den et kjærkomment tilskudd for fattige bønder. Hunden kunne hjelpe til med å skaffe mat ved å jakte, samt hjelpe til med å holde gården fri for skadedyr. I tillegg kunne man tjene gode penger på å selge skinn fra muldvarpene de fanget. Stabijhoun var også en gårdshund som skulle vokte heimen og gi beskjed om det kom fremmedfolk. Det gjør de gjerne med å bjeffe, men er ikke aggresive og tar vennlig imot gjester. Stabijhoun går for å være en lettlært, nysgjerrig og intelligent hund som kan brukes til det meste. I dag brukes rasen innen mange forskjellige aktiviteter som blant annet lydighet, rallylydighet, agility, nosework, spor og jakt. 

ANORTOSITTS ROZALINA

Rasen er en utmerket familiehund, med sitt trivelige temperament, bedagelige vesen og toleranse overfor barn. Men man skal ikke la seg lure av dens avslappede væremåte, de har behov for en god del mosjon og bør også aktiviseres mentalt. Enhver Stabijhoun har stor glede av å få noe meningsfylt å bruke sine evner og sin energi på. I gamle dager skulle Stabijhoun være en selvstendig jakthund som måtte tenke selv, og løse oppgavene på egen hånd. Rasens historie som selvstendig «tenker» kan i dag vises i rasen ved at den kan være vanskelig å motivere, og den kan til tider være meget sta. Men har man først funnet den riktige motivasjonsfaktoren er de utrolig lærevillige og veldig ivrige etter å tilfredsstille sin eier. Stabijhoun har en fantastisk god nese, og i Norge er en del trent som ettersøkshund på skadet vilt. Rasen kan vær en utmerket sporhund som arbeider i et rolig tempo og den er svært nøyaktig. Enkelte har også begynt å utmerke seg på sporprøver. Den trives også godt med andre forskjellige typer søks–og sporøvelser. Det har til og med blitt forsøkt å bruke rasen til og finne sopp, med gode resultater.

ANORTOSITTS DINE BERETTA

Den er ikke mye brukt som stående fuglehund, men det finnes en del jegere både i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og USA som bruker rasen på fuglejakt. Rasen er en svært god viltfinner som kan bruke vinden veldig fornuftig, og som er kjent for å ha en meget presis stand. Rasen ble mye brukt til tjuvjakt av fattige bønder som ikke hadde råd til å betale jaktlisens. De var helt avhengige av å ha en hund som holdt god kontakt og ikke gikk ut av hånd, for da kunne de risikere å bli oppdaget. Dette har trolig bidratt til å forme rasens noe trangere søk enn det man ser hos de mer populære fuglehundrasene, så Stabijhoun er sånn sett kanskje best egnet til å jakte i skog og lavland. Men rasen er meget tilpasningsdyktig og lærevillig, så med tidlig preging i åpent fjellterreng kan den fungere godt også på høyfjellet. Stabijhoun har ikke blitt premiert på jaktprøver i Norge enda, men på jaktprøver for kontinentale fuglehunder i Sverige har rasen begynt å gjort seg bemerket. Dette er mye på grunn av at i dette prøvesystemet blir rasestandard lagt til grunn ved bedømming. Siden populasjonene er så liten, er det vanskelig å avle utelukkende på jaktegenskaper i rasen. Man vil derfor oppleve at graden av jaktegenskaper varierer.

ANORTOSITTS ROZALINA

De er dyktige apportører som har et mykt grep, og svært mange av dem er lystapportører. Fra gammelt av ble de brukt til å apportere mange forskjellige typer vilt som hare, rev og fugl. Det er derfor Stabijhoun har en sterk og kraftig nakke, den skal kunne apportere vilt som er relativt tungt i forhold til sin egen kroppsvekt. Så ikke bli overrasket om hunden kommer bærende noe som er stort og tungt. De er nemlig veldig sterke til tross for at det er en liten rase. Mange av dem er veldig glade i vann, og de er meget dyktige svømmere. De har svømmehud mellom tærne, og i vann arbeider de rolig og metodisk ved apportering, ypperlige egenskaper på f.eks andejakt. Den tykke pelsen beskytter mot lave temperaturer både på land og i vann.

ISOLDE (BERBER)

Kilde: Nederlandse Vereniging voor Stabij- en Wetterhounen

%d bloggere liker dette: